KLASSEKAMPEN 24.10 2018

Anmeldelse av Tommy Olsson:

Størrelsen på størrelsen 

«Arv»

Kari Mette Wik, Galleri Semmingsen, Oslo

Større enn du skulle tro.

Størrelsen, vet dere, er jo en størrelse man må ta med i betraktningen noen ganger.

Hvorfor det her og nå fungerer etter prinsippet «jo større, jo bedre» er ikke noe stort mysterium; det skjer ganske enkelt mye mer i de større bildene, selv om jeg ikke er helt sikker på om det i seg har så mye med størrelsen å gjøre.

For ordens skyld er dette snakk om nyanseforskjell – de mindre arbeidene er på ingen måte mindre. Men i den prosessbaserte abstraksjonen hvor Kari Mette Wik har sitt virke, er det neppe snakk om en konstant – det kunne helt sikkert bli, helt omvendt før eller siden.

Men det er altså dette her jeg forholder meg til, hvor bevegelsene og koloritten har noe drastisk og voldsomt ved seg, slik at alle formater egentlig er dømt til å være for små. Komposisjoner av den typen som med vilje tar sikte på ubalanse og visuell sabotasje, og hvor den uvante fort kan komme i skade for å henge et bilde opp ned i akutt desorientering.

Som med alt abstrakt maleri fungerer det litt som instrumental musikk, hvor det som formidles, er sublimt og uten ord, og ergo vanskelig å yte rettferdighet for sånne som meg- man er nødt til å orientere seg etter synet alene, hver eneste gang. Det blir alltid noe utilstrekkelig over å skulle gjøre rede for det i en tekst, men jeg prøver, gjentatte ganger, fordi jeg har en soft spot for det.

Det skal også sies, selv om jeg sikkert har sagt det før, at det er et spesifikt norsk abstrakt maleri som foregår – og har foregått lenge – liksom ved siden av diskusjonen og den offentlige samtalen. Altfor vilt til å være kalkulert, men altfor organisert til ikke å være det. Noen ganger bryter den seg veg helt inn i sentrum for et øyeblikk, før dets utøvere trekker seg tilbake for å få jobbe i fred. Og det beste av alt: dette er jo personlig – ingen er den andre lik, og alt forandrer seg over tid.

Kari Mette Wiks utgangspunkt kan se ut til å befinne seg hinsides så pass enkle forståelser som introvert og ekstrovert, spennet er ganske enkelt så mye større enn som så. Størrelsen er i selve verket større enn man tror.

Tommy Olsson, KLASSEKAMPEN, 24.10 2018

K.K24.10.18TommyOlsson-»

generasjoner1
«Generasjoner #1», 2018, 200 x 190 cm, akryl, pastell/lerret

Utstillingstekst av Anne I. Biringvad

KARI METTE WIK          «ARV»……sept-….okt 2018

«Krystelser»…som å holde noe så hardt -som å vri opp filla -til siste dråpen er ute

Det er med et skikkelig punch…disse bildene springer deg i øya,- og alle vil helst frem og først gjennom døra på samme tid…. For det er i det samtidige vi finner Kari Mette Wik og har gjort det i en årrekke allerede. Alltid der med et insisterende væren på maleriet og tilværelsen i bildet – hvor hun dytter på bildekantene – utvider formatet…presser fargen enda litt surere enda litt feitere og så – bare som en varlig hand over strukturene i flaten – i komposisjonen – som av og til nesten blir borte i støyen,- larmen av dette noe – bak hjørnet, – under trappa – som vil gripe etter bare føtter – gripe etter mening – holde det fast – kryste den inntil brystet – kjenne på bekreftelsen av at jo – her er den – akkurat sånn er den – kanskje også samtidig for den som følger etter meg

-Anne Biringvad

————————————————————————————————————–

«BACKDROP / BAKTEPPE»

GALLERI TRAFO, 2.ETG., NOV. 2013

Interessen for det eksistensielle går langt tilbake hos Kari Mette Wik. Hun er opptatt av det ambivalente, av dobbelheten som bor i enhver kontrast. Håpet er angstens bror, tvilen er viljens søster. Fremmedfølelsen er hjemmets ubudne gjest. Det er kunstens privilegium å romme det motsetningsfylte, med tvetydige bevegelser som når bildet fryses midt i en film. Vil bildene beskytte og tildekke, eller avsløre, avdekke og blottstille? Der et teppe hjelper mot kulda kan en sprekk mellom gardiner slippe lyset inn.  

De nyeste verkene til Kari Mette Wik er skapt i den tapte uskyldens Norge. Det blir snakket om debattklima og ansvar, men under ligger behovet for genuin reparasjon. Når det utenkelige skjer, blir det umulige nødvendig. Hun beveger seg kunstnerisk i en ny og utforskende retning, ved å endre strategier og metoder, tilføre nye materialer og teknikker, utifra et behov for å utvide sitt vokabular.  Det vanlige, oppspente og malte lerretet får selskap av andre typer tekstiler, slik at tredimensjonale kvaliteter oppstår. Opp av flaten bryter et landskap, ut av rammen velter et bakteppe. Om virkeligheten har flere lag, bør ikke det samme gjelde kunsten? 

Tekstilene er valgt utfra fysiske egenskaper, men noen er ladet med personlig historie. Det finnes volanger fra oldemors gardiner, et sengeteppe sydd til et barnerom, syntetiske stoffer funnet i en innvandrerbutikk. Kvaliteten spenner fra tettvevd og kompakt til skimrende og transparent. Opprevne strimler i ulike farger likner malingrestene på en palett, som en påminnelse om hvordan tilfeldighetene kan prege llivet. 

Kari Mette Wik beveger seg i et landskap av taktilt og fysisk maleri, hvor vi aner ekkoet av en turbulens der det viktige trer ut av sentrum og presser mot bildekanten. Det er som om malingen har kjentes for flat, og behovet har oppstått for en mer dramatisk topografi. Et maleri kan være påkledd som et draperi, eller nakent som akryl på lerret. På sitt beste blir kunsten en flenge i huden, et stikk i hjertet. 

Oda Bhar,  
25. september 2013 

————————————————————————————————————–

«RISE & FALL, FALL & RISE» 

GALLERI SEMMINGSEN 2006

Tekst til Wiks bilder av 
Unn Conradi Andersen 
 
Bildene til Kari Mette Wik kretser om det senmoderne menneskets doble livsfølelse – tvil og håp, mot og mismot, hjemlighet og uhjemlighet. Bildene har sitt utspring i eksistensielle tanker om hvordan kunstneren opplever det å leve i denne verden, i denne tiden. Som hun sier selv: «Det er en vekselgang mellom det å glede seg over alt man har kjært, og redselen for at noe skal skje, som rammer dette». 
 
Livet er i seg selv tvetydig. Hele tiden dras vi mot to retninger som gjensidig utelukker hverandre. Velger du vilje og tilbøyelighet, svikter du følelser og sannhet. Lever du sterkt nok, gjør du det med bevisstheten om at døden kan være rundt neste sving. Dette kalles ambivalens. Wiks bilder speiler denne ambivalensen. Bør denne splittelsen nødvendigvis forenes? Filosofen Martin Heidegger har sagt at angsten og ambivalensen er egnet til å lede mennesket til selvforståelse. Trygghet og hjemmehygge gir uegentlighet, men angsten og splittelsen lar deg kjenne på intetheten. Det som truer er ofte ingensteds, det er så nært at det klemmer en, at det kan ta pusten fra en – og likevel er det ingensteds. Det er følelser nært forbundet med bevisstheten om menneskets forgjengelighet. Men denne angsten og uroen åpenbarer også friheten til å kunne velge og gripe seg selv. Den gir mennesket muligheten til å være egentlig. 
 
Det fantastiske med kunsten er at den kan slå bro over menneskets splittelse. Den kan snakke til deg slik at du føler at motsetninger oppheves i øyeblikket. Wiks bilder forener kontraster. I bildene nedtegnes ambivalenser som en overskridelse der kontradiksjonene får møtes i farger og former. Det betyr ikke nødvendigvis at bildene skaper harmoni, men at de trekker en linje mellom deg og verden. Slik at du kan få en følelse av å være i verden. 
 
Denne følelsen av splittelse er ikke ulik den som gjenspeiles i et dikt av den norske poeten Cathrine Grøndahl: 
 
Ingen lovsang er sikker 
Den kan miste tonen rundt neste refreng 
Jeg kan miste stemmen 
midt i juli, når verden er til for glede 
Roser, kyss, barn, sommer! 
Jeg vet ikke bedre 
Jeg synger, altså kan jeg miste alt 
 
Bevisstheten om at en kan miste alt er samtidig konstituerende for at mennesket kan sanse sterkt og ta inn verden. Det handler om å falle og reise seg igjen. Men det er å tørre å være i fallet som gir erkjennelse – og skaper kunsten. 
 
Unn Conradi Andersen 
15.oktober 2006